Hovedtale 6. februar 2026

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Vuorbbe biejvijn didjij divnajda!

Vi står her som tante og niese – men også som flere generasjoner i én stemme.

Dette er historien om Elle-bæsta, tante, pappa/áddja, Magda, meg selv – og alle som kommer etter. En historie om hvordan de samme kampene gjentas, tiår etter tiår.

Det har vært mye fokus på revitalisering av samiske språk. Det er viktig, ja. Men tap av språk er bare én konsekvens av fornorskningspolitikken.

På 1960-tallet startet Elle-bæstas kamp: kampen for datterens rett til å være en del av sitt lokalmiljø, få opplæring uavhengig av diagnoser, og bli møtt med respekt. Hun samarbeidet med internatskolen i Musken for å sikre nettopp det mest grunnleggende – retten til opplæring. Selv om utfallet ikke ble slik hun håpet, gav det et glimt av å bli møtt på egne premisser.

Mer enn 60 år senere kjemper familier fortsatt for de samme rettighetene – med nye ord, nye skjemaer og nye instanser. De siste årene har vår egen familie kjempet for at det samme barnet, nå en eldre dame, skulle få bo i sitt eget nærmiljø, nær storfamilien. Et helt år gikk før et vedtak kom. Men ingen unnskyldning. Ingen anerkjennelse. Ingen forståelse.

Dette handler ikke bare om enkeltsaker – men om tillit.

I samiske familier er storfamilien en grunnverdi. Vi står sammen, tar ansvar for hverandre og lever ofte tett, også i generasjonsboliger, slik som hos oss.

I generasjoner har tilliten til det offentlige vært brutt. Mange husker en tid med lokalt helsevesen som så hele mennesket – før sentralisering, før kommunedeling, før legekontorene ble tomme. I dag er fastleger en mangelvare, hjemmebesøk nesten umulig, og vikarer har ikke tid til å forstå verken pasientene eller bakgrunnen deres.

Storfamilien møtes ofte med manglende forståelse, fordi livsformen vår ikke passer i storsamfunnets normer. Resultatet kan bli alvorlig: Noen unngår helsevesenet helt, ikke av stahet, men av frykt som har gått gjennom generasjoner.

Når tillit brytes, går det i arv.

Barn vokser opp med foreldre som må dokumentere og forklare alt. De ser voksne som alltid er i beredskap. Det setter spor. De skal ikke måtte være advokater for sine egne familier.

Forsoning handler om dette.

Om å forstå hvorfor tilliten mangler – og om å bygge den opp igjen.

Vi ser at det er mulig.

Tannklinikken er et eksempel der tillit er bygget, person for person, gjennom forståelse og kontinuitet. Nå står også dette tilbudet i fare. Samtidig opplevde vi på sykehuset i Bodø i fjor at man lyttet – og det viser hvor viktig det er når det faktisk skjer.

Forsoning betyr handling.

At man skal bli trodd uten å levere meter på meter med dokumentasjon.

At familier får være pårørende – ikke prosjektledere.

At hele mennesket blir sett: språk, tradisjoner, historie, traumer og familiestrukturer.

Derfor er samiske kompetansemiljøer avgjørende. De ser helheten. Men det holder ikke å ha dem – man må lytte til dem.

Fornorskningens konsekvenser lever fortsatt, ikke bare i historiebøkene, men i kommunale rutiner, helsevesenet og familier som fortsatt må kjempe. Forsoning betyr å bryte denne sirkelen, slik at neste generasjon slipper å arve mistillit. Slik at barn kan vokse opp med trygghet, ikke beredskap.

Dette er ikke bare et samisk anliggende – men et samfunnsansvar.

Forsoning skjer ikke i dokumenter. Den skjer i møtene mellom mennesker, i hvordan vi velger å se hverandre, og i hvordan forskjeller møtes – med skepsis eller respekt.

Det handler om å ta samisk kompetanse på alvor, og gi rom for samiske måter å organisere omsorg og fellesskap på. Også når det ikke passer inn i samfunnets mal.

Det er slik vi tar ansvar – sammen.