Uke 11 - 2022

Lulesamisk har ikke eget særskilt ord på ja- og nei-svar, derfor svares det bekreftende eller nektende med verbets former eller hjelpeverbets former le, la.

Hjelpeverbet le brukes sammen med spørrepartikkel f. eks. Le gus æddnát danna? Er mor di der? Om svaret er bekreftene ja, svares det bare med le. Eller man kan svare med hel setning; dánna l sån hun er her, eller sån la dánna hun er her. Om svaret er nektende så svarer man med ij la eller ij le. I tillegg kan man svare bekreftende eller nektende med ulike former av hovedverbet. Boahtá gus áhttját uddni? Kommer faren din idag?  Boahtá (bekreftende) ja, han kommer eller ij boade (nektende) nei, han kommer ikke.  

Bruken av le, la, l varierer etter utsagnets eller setningens rytme, harmoni, og vektlegging. Den generelle regelen er at man bruker l etter en vokal f.eks. Mujna l bijlla. Jeg har en bil. Og la etter en konsonant, sån la vuolggám hun har dratt sin vei. Mens le brukes både etter vokal og konsonant. Skal man legge vekt på noe brukes oftest le: Ássje le ájnas saken er viktig.  

I tekster hvor en bruker la og l kan også le forekomme, særlig i de tilfeller der man ønsker å vektlegge noe eller å påpeke noe, f.eks. dát ássje l gássjel, sån la gæhttjalam dav tjoavddet, valla gatjálvis le jus ... 

Vanlige utsagnssetninger må en for all del ikke begynne med la, og heller ikke med le, f.eks le buorre jus ..., skriv heller buorre le jus ... . I høyprosa som religiøse tekster og poesi brukes le mest. Det er også en kjennsgjerning at eldre språkbrukere bruker le-formen mye mere enn yngre språkbrukere.  
 
Av Anders Kintel og Samuel Gælok