-Dette trenger vi å samtale mer om. Fra temakvelden med Labba, Skogvoll og Kintel
Elin Anna Labba fortalte om skjebner til nordsamer som ble tvangsflyttet fra sine hjemområder. Mange relasjoner ble brutt, noe som førte til tap og sorg. Joiken stilnet, fortalte Elin Anne; hvordan kunne de joike fjell de ikke kjente? De måtte bygge relasjoner med nytt landskap i lulesamisk område, fjell og vann fikk navn, nye nordsamiske navn.
Elin Anna Labba, Jon Gunnar Skogvoll og Jørgen Kintel innledet temakvelden med hver sine foredrag. Etterpå ble det samtale med mange innlegg og kommentarer fra folk i salen.
Veldig mange av de fastboende lulesamene i Tysfjord og Hamarøy var engasjert i reindriften, fortalte Jørgen Kintel. Forvaltningen hadde liten forståelse for en driftsform med utgangspunkt i gården ved fjorden. Kriselån fikk de ikke, de drev ikke i henhold til forventinger fra forvaltningen, deres reindriftsform ble ikke oppfattet som god nok.
Krigen fikk katastrofale følger. Reindriftsutøverne var aktive grenseloser og måtte i slutten av krigen rømme til Sverige. Tyske soldater og nordmenn skjøt ned reinflokkene. I den grad reindriftsutøverne i det helte tatt fikk krigserstatningen kom det alt for sent, først i 1956-57, kunne Jon Gunnar Skogvoll fortelle. Dermed måtte alle tre aktive reindriftsfamiliene i Hellmodistrikt gi tapt, fortalte Jørgen. Reindriften i Tysfjord kom seg aldri på fote igjen.
Kanskje kan dette forstås som et historisk traume? Jørgen visste til at denne tapsfortellingen er det stille om. De færreste etterkommerne kjenner til at bare for en til to generasjoner siden var de fleste av formødre og forfedre til lulesamene i Tysfjord engasjert i reindriften, i en driftsform tilpasset livet ved fjorden.
