Lulesamisk område i et historisk perspektiv

Det lulesamiske språkområdet i Norge ligger i Nordland fylke, og strekker seg fra området rundt Saltenfjorden i sør til Ballangen kommune i nord. Den samiske bosettingen er mest konsentrert i Nord-Salten-regionen, med Tysfjord kommune som den kommunen med flest samiske innbyggere. På svensk side ligger det lulesamiske språkområdet mellom Pite elv i sør og Kaitum elv i nord. Bosettingen har sin hovedtyngde i Jokkmokk og Gällivare, og i nordre del av Arjeplog kommune. 

De eldste spor etter bosetting går 8-10 000 år tilbake i tid. De første menneskene som tok i bruk området var jakt- og fangstfolk. Regionen var rik på ressurser, som ble høstet i de ulike årstidene. Man vet lite om den aller eldste delen av historien. Et helleristningsfelt på Leiknes i Tysfjord fra denne perioden inneholder 55 figurer. De slipte bildene består av rein, elg, bjørn, svane, en spekkhugger og en hare. Disse bildene gir innblikk i deler av den verden som dette jakt- og fangstfolket tilhørte. 

Over tid skjedde det endringer i menneskenes levevis. Reinen, som tidligere hadde vært et viktig fangstutbytte, ble temmet, og man begynte å flytte med reinen etter tilgang på beiteland. Noen hadde sine vinterbosteder i skogsområdene øst for Kjølen, mens de flyttet ut til kysten på sommeren. Andre igjen flyttet med reinen inne kystområdene. På kysten var det også plass til andre næringer. Jordbruket ble viktig for noen, først husdyrhold og etter hvert også åkerbruk. Både jordbruk og reindrift ble imidlertid helt opp til nyere tid kombinert med en rekke andre næringer, slik som jakt, fiske og sanking. 

Handel med andre befolkningsgrupper må tidlig ha vært viktig. Dette vitner flere skattefunn om. Både i Musken og Kjøpsvik i Tysfjord er det funnet rike sølvskatter fra tidlig middelalder. Muskenskatten består av 3 armbånd, 2 smykkeinnfatninger og en tinningring. Skattene viser at befolkningen hadde kontakt med flere ulike folkegrupper, både fra øst og vest. De ulike skattefunnene fra regionen kan vitne om en samisk gullalder.

Fra 1500-tallet og fremover ble de samiske områdene i større grad integrert i de omkringliggende nasjoners interesseområder. Danmark-Norge og Sverige kjempet om hvem som hadde rettighetene til de samiske områdene. Samene på kysten måtte på 15-1600-tallet betale skatt både til Danmark-Norge og Sverige. Som en følge av Kalmarkrigen, som Sverige tapte, ble kystområdene liggende under dansk-norsk styring. Grensen mellom Danmark-Norge og Sverige ble imidlertid først trukket i 1751.

På begynnelsen av 1700-tallet foretok ”Samenes apostel” Thomas von Westen tre misjonsreiser i Nord-Norge. På sin reise gjennom Lødingen på tur sørover fant han ut at kristendommen hadde fått svært overflatisk innpass hos den samiske befolkningen i dette området. Det ble derfor igangsatt et misjoneringsarbeid. Sentralt i denne misjoneringen var Jens Kildal med sete på Kjårnes i Tysfjord. 

Kristendommen fikk imidlertid først gjennomslag i de samiske områdene på 1800-tallet da en prest med navn Lars Levi Lestadius startet en vekkelse i Karesuando. Dette var en vekkelse som spredte seg som ild i tørt gress i de samiske områdene. Til Tysfjord kom vekkelsen ved at reindriftssamer opplevde predikanten John Raattamaa sitt misjonsarbeid i Gällivare. Dette er en vekkelse som ennå i dag står sterkt i det lulesamiske området. 

Frem til langt inn på 1900-tallet levde den samiske befolkningen i sine egne territorier uten særlig innblanding fra den norske forvaltning. Fra 1950- og 1960-tallet skjedde det imidlertid store endringer i det samiske samfunnet, både økonomisk og kulturelt. Det samiske samfunnet begynte å merke følgene av etterkrigstidens samfunnsutvikling. Denne samfunnsutviklingen var bygd på ideen om velferdsstaten som la grunnlag for planøkonomi, sektorisering og sentralisering. All planlegging var basert på likhetstanken ut fra norske premisser. Det var lite rom for samisk kultur i samfunnsplanleggingen. Denne utviklingen tok ikke hensyn til den tradisjonelle samiske livsformen og økonomien. Resultatet var en fornorskningsprosess av den samiske befolkningen, og en degradering av kombinasjonsnæringer som hadde basis i jordbruk, fiske, utmarksnæringer og reindrift. Disse endringer i etterkrigssamfunnet førte til sterkt press mot den samiske identitetsforvaltningen. 

På 1970-tallet ble de første sameforeningene stiftet i Tysfjord, Hamarøy og Sørfold. Dette var et arbeid som senere på 1980-tallet ble fulgt opp av Nord-Salten sameforening. Initiativtakerne var samiske ungdom som ville bygge sin fremtid på egne kulturelle verdier. Aktiviteten førte til at samiske saker ble satt på dagsorden og det ble fremmet politiske krav om samisk likeverd. Denne aktiviteten endte blant annet opp i stiftelsen av Árran.